Møte med elg

Jeg våknet opp til en nydelig høstdag og det fristet med en ridetur. Jeg ladet lommene med godbiter,  for det er lenge siden hundene har vært med på ridetur og de trenger fortsatt trening i dette. Giga hopper opp for å gi hestene våte kyss på mulen, noe hestene ikke setter pris på, så dermed oppstår språkproblemer og potensielt farlige situasjoner.

Det er ikke lett å trene to hunder og en hest på én gang, men jeg forsøker å belønne hundene når de sitter og venter.  På ridetur belønner jeg når de går pent bak hesten og ikke bjeffer.

Giga var overraskende rolig i dag, men Gabi hoppet rundt og bjeffet en del. Hun har ikke vært med så mange ganger enda, så jeg regner med at det vil gå over når hun blir tryggere i situasjonen. Jeg fulgte Viktors eksempel – fullstendig ignorering. Han vet at han er totalt overlegen og behøver ikke å bry seg med sånne “skruller”.

Det var herlig å sitte på hesteryggen igjen. Å være ute i skogen på den måten med tre dyr er verdens beste terapi.

Plutselig hørte jeg at det knaket i noen busker og der, ca. 15 meter foran oss, reiste en elg seg og jogget innover i skogen. Gabi hoppet opp og ned mens hun bjeffet, men løp ikke etter den. Giga snuste i været og holdt seg på siden av Viktor. Flinke hunder! Fint å få testet sånne situasjoner.

Jeg har tidligere hatt flere opplevelser med elg på nært hold når jeg er ute og rir. Det virker som at de ikke er like vaktsomme når det kommer en hest. En gang møtte jeg en hel flokk, og en sværing midt i veien hadde ikke planer om å slippe oss forbi med det første. Vi talte opptil 8 dyr som av og til beitet på jordene i Maridalen. Jeg måtte veive med armene og rope høyt, før de flyttet seg.

En annen gang red jeg ut fra en sti og inn på en grusvei, og vi kom dermed brått på et ungt dyr. Viktor fortsatte mot den, for han vil gjerne hilse på alle som ligner littegrann på han selv. Jeg stoppet Viktor, da jeg ikke var helt sikker på om elgen var like sosialt anlagt. De stirret på hverandre en stund, før Viktor senket hodet og nappet gress i veikanten. På hestespråket betyr det noe sånt som: “Jeg er ikke farlig! Se her, jeg bare står og spiser litt.” Og elgen gjorde det samme. Husker at jeg følte meg litt utenfor denne konversasjonen og lurte på hvor lenge de hadde tenkt å stå der og småprate. Etterhvert gikk elgen ut i grøftekanten og vi kunne passere ganske nære. Det er da jeg tenker at neste gang – da skal jeg i hverfall ha med fotoapparat!

Veterinærbesøk

Jeg benyttet fridagen i dag til en tur hos veterinæren. Urinprøve av Gabi viste urinveisinfeksjon. Hun har de siste dagene både tisset inne og skvettet hyppig ute. 

Giga har fått soppinfeksjon i ørene, trolig etter den siste antibiotikakuren. Han er flink til å si fra om dette. Han kryper opp i sengen min om natten, hvor han ligger og stirrer på meg samtidig som han rister på ørene. Jeg våkner av “flapp, flapp, flapp”, noe som betyr at jeg er pent nødt til å stå opp og rense ørene hans. Etterpå legger han seg på gulvet med et fornøyd sukk og snorker videre. Det kaller jeg god kommunikasjon! I tillegg har han hatt mye guffe i øynene de siste ukene. Vi kom hjem med et lite apotek, og det skal bli godt å forhåpentligvis bli kvitt små og store plager.

Vi har vært ganske flinke til å trene i det siste. Går for tiden på klikkerkurs i regi av Canis og det er rågøy!

Ellers har hestene kommet hjem fra sommerbeite. Viktor ser ut som en julegris og Lendar er heller ikke av den slanke sorten. Naboen som skulle kjøre dem hjem for meg, uttrykte bekymring for om vi kanskje måtte kjøre to turer, men de gikk heldigvis akkurat i bredden. Jeg spurte forøvrig den samme naboen i våres om han visste om et beite til leie. Han kikket en stund på hestene i luftegården, før han dro litt på det og sa: “Tja, det bør vel helst være asfaltert de første fjorten dagene, det da…?”

Jeg rasper høver så rygg og armer verker, og sender samtidig noen tanker fulle av beundring til alle hovslagere som orker å leve av dette.

Må også benytte anledningen til å gratulere masse med seier i klasse I til Inger Lise og Mira! De startet i Kongsberg på lørdag. Dyktige jenter!

Lp, Bogstad Camping

Nok en nedtur! Velger å se på dette som en god treningsøkt med forstyrrelser. Ikke fordi jeg skylder på omstendighetene, men fordi jeg prøver å se positivt på at vi gjennomførte uten nuller. Det blåste så ringtelt og stoler føk avgårde, og det gikk traffikert bilvei rett ved siden av ringen i tillegg til Schäferhund utstilling. At det gikk dårlig, var min egen feil. Ble kjempenervøs og gjorde mange førerfeil. Måtte trekke Gabi, da hun fikk løpetid på tirsdag.

Tannvisning, 10- Giga fikk virkelig undersøkt tennene sine i dag, så dette var bra. 

Fellesdekk, 9 – Vi var overhodet ikke på nett. Trekk for treg neddekk, men en forbedring fra de siste stevnene, da jeg har måttet inn med dobbeltkommando.

Lineføring, 6 – Katastrofe. Mye å se på, gitt! Og hvorfor i all verden startet jeg i snilemarsj??? Nervøs fører, kanskje.

Fri v/foten, 6,5 – Se over. Litt bedre her, men måtte inn med dk.

Dekk fra holdt, 5 – Dk ved holdt, da han fortsatte rett frem. La seg skeivt.

Innkalling fra sitt, 9 – Dagens beste øvelse! Giga kom for første gang på konkurranse i gallopp og holdt farten helt inn.

Stå under marsj, 5 – Gikk to-tre skritt ved momentet, sto fint og ventet på kommando, men satte seg foran meg (!?). Sikkert noe rart jeg gjorde.

Hopp over hinder, 5 – Fulgte fint frem, gikk over hinderet før meg, touchet og stoppet ikke ved holdt. Dk.

Helhet, 5 – Ja, vi var ikke samkjørte i dag.

Sum: 133 poeng (nr.7 av 11 hunder)

Hva var bra i dag?: Jo, avstandsbelønning og behersket fører ser ut til å fungere. Han er mer aktiv i øvelsene nå. Fjern i dag også, men på en annen måte. Han var ikke trykket, men jeg sleit med å holde på oppmerksomheten hans. Han gikk fint ved fot på de siste øvelsene i dag, og det er her han har sakket ut tidligere. Innkallingen i gallopp var stort! Fikk et par hyggelige kommentarer om at det var fint å se så store hunder i ringen.

Trening fremover: Fot, fot og fot. Holdt. Dekk på skumle steder. Avstandsbelønning. Baklengskjeding. Skjerping  av fører (trenger muligens valium)!

Motivasjon

Lydighetstrening er så mye mer enn det å lære hunden nye øvelser. Har til nå hatt tre forsøk på å få opprykk til Lp klasse II med Giga uten å lykkes. Jeg vil påstå at han kan øvelsene rimelig bra, i den grad at vi på en god dag bør klare det. Han går fint på trening, men sakker ut på konkurranser. Jeg kan ikke gi opp. Skal jeg bli en god trener, er det dette man lærer av, tenker jeg.

Forsterkerkartlegging er viktig; det lærte vi på skolen. Med en hund som var fullstendig uinteressert i leker, ble det kun godbiter. Jeg kjøpte allverdens hundegodt, svenske kjøttboller, biffterninger og alle mulige pølsevarianter. Til ingen nytte. Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at favorittgodbit nummer 1 er noe så enkelt som tørre brødbiter! Da ble det i hvertfall fart på treningen, men problemet på konkurranse var der fortsatt.

Siden man ikke har lov til å belønne i ringen, prøvde jeg først å kompensere for dette ved å rose overdrevent og være aktiv selv. I et lyst øyeblikk (det hender at jeg glimter til), fant jeg ut at Giga ble usikker av dette. Jo mer aktiv jeg ble, desto mer prøvde han å dempe meg ved “gå -sakte-aksjon”. Denne tanken fikk jeg bekreftet etter å ha lest Turid Rugaas’ bok: “På talefot med hunden”.

Den siste konkurransen vi startet, var i Hønefoss 19/8. Da testet jeg ut dette, ved å være rolig og ikke berøre han mellom øvelsene. Det funket! Nesten…

Han var helt klart mer oppmerksom på meg og aktiv i øvelsene, men det holdt allikevel ikke programmet ut. I de siste øvelsene fikk jeg problemer med utgangsstilling og fri ved fot. Etter hoppet, stoppet han foran meg og ble bare stående og glane ut av ringen. Vi fikk hittil beste resultat med 156,5 poeng, så han var jo verdens beste gutt i mine øyne! 3,5 poeng fra opprykk. Da må målet være innen rekkevidde, ikke sant?

Jeg hadde i tillegg fått en annen utfordring, da han under vannprøven forsvant som en kule inn i teltet etter å ha fått ferten av nystekte boller. Det skal ikke mange repetisjoner til, før vi har læring på den atferden. Hvordan løser man det? Straff er ikke et alternativ. Både fordi det gir uønskete bivirkninger og fordi jeg ikke har kontroll på forsterkningsbetingelsene. Er det mulig å snu på problemstillingen? Det beste som fins er å stjele boller fra en bag – aha, en sluttforsterker!

Min plan ble som følger: Belønne “jobbe-sammen-med-meg” med å “stjele-boller-fra-bagen”. I det siste har vi derfor trent avstandsbelønning med kommandoen “Værsågod!” Hvis jeg får stimuluskontroll på denne kommandoen, kan jeg forhåpentligvis hindre han  i å stjele mat i andre sammenhenger også. På siste trening ble han nesten for ivrig, da han i rask rekkefølge prøvde ut varianter av atferd for å få belønning, men det er et luksusproblem for oss! I tillegg prøver jeg å baklengskjede de siste øvelsene i programmet. Om det virker på konkurranse vil tiden vise…

Ønsk oss lykke til og send gjerne noen gode tips!

Hest på fôr

Å, så koselig det var dengang jeg fikk min første hest på fôr! Jeg kunne stelle og stulle og ri når jeg ville, selv det å møkke boks var bare kos. Begynte etter en stund å drømme om å ha min egen hest, som bare var min. Da kunne jeg bestemme hvordan den skulle trenes, hva den skulle spise og hvor lenge den kunne gå ute, nemlig.

Ja, så kjøpte jeg Viktor da…en drøm gikk i oppfyllelse. Det var en fin tid som fulgte, med masse kurs i Natural Horsemanship, overnattingsturer i Nordmarka og mange nye venner. Men tenk så fint det hadde vært å ha Viktor utenfor stuevinduet i egen stall, da!?

Hm, ja så jeg kjøpte hus og stall. Men Viktor kunne jo ikke bo i stallen alene. Han måtte selvfølgelig ha en kompis, når han skulle flytte fra hesteflokken sin…

Så da kjøpte jeg Lendar og vi flyttet på landet og koste oss som bare det. Det ER noe spesielt med å ha hest hjemme. En vet hva som skjer med dem til enhver tid, hører humringen når jeg kommer fra jobb, og ser rett i øynene på to koselige dyr når jeg gløtter på soveromsgardinene om morgenen.

Men det blir jo litt stusselig i huset på landet, langt fra gamle venner… Kanskje en hund hadde vært noe? Giga kom med bulder og brak… Men moro var det! Kurs og trening og kontakt med nye og gamle hundevenner. Brukte en ferie til å gjerde inn stor hage, sånn at han kunne være ute hvis det var ok vær mens jeg var på jobb.

Så kom samvittigheten krypende igjen. Stakkars hunden var alene mens jeg var på jobb! Han trenger også en kompis, tror jeg. Lille skrulla, Gabi, ble straks en god venninne og ivrig lekekamerat.

Nå begynte Passaten å bli liten…85 kg hund i baksetet er ikke bra…ikke minst må det ha sett snodig ut.

Så derfor, i dag har jeg kjøpt ny hundebil. Og den er så fin!!! Gleder meg til å reise på trening og konkurranser fremover.

Moralen er: Det er jaggu dyrt å ha hest på fôr!

Sommeren-07

Det gikk litt trått i lydighetsringen på våren, men jeg klarte endelig å lære Giga å apportere. Han hadde inntil da vist null interesse for gjenstander, så gleden var stor hos meg da gjennombruddet kom! Dermed var vi klare for et kurs i vanntrening. Vannkonkurranser for Newfoundlandshunder innebærer mange apporteringsøvelser, så jeg hadde nesten gitt opp håpet om å kunne drive med denne vannvittig (!) morsomme sporten. Giga tok “svømmeknappen” for Nuffer. Etter det var vi heldige og fikk være med på noen vanntreninger med en kjempehyggelig gjeng like ved Fetsund.

Debuten i Vp I hadde vi i Hurdal den 18. august. 110, 5 poeng og en 4.plass av 11 hunder er jeg veldig fornøyd med. Han jobbet med iver og glede da han gjorde det han skulle. Når han ikke gjorde det han skulle, var han på jakt etter hveteboller i vesken til ringsekretæren. Uff da!

Bildet nedenfor er derfor fra en trening, for det ble nok ingen bolle på han, men derimot et par “smultringer”… 

Siden vi kom så sent i gang, får vi ikke flere muligheter i år. Gleder meg masse til neste sommer, for dette var virkelig gøy!