Jeg føler av og til at jeg må forsvare hvorfor jeg ikke vil straffe hundene mine når jeg trener dem. Jeg stusser hver gang det skjer. Burde det ikke heller vært sånn at de som velger å bruke straff i treningssammenheng skulle gi noen gode grunner for dette? Vitenskapelig forskning har gitt oss mange svar på hvordan forsterkning og straff virker på atferd. Etterhvert har jeg lært at det har ingen hensikt å forklare, unnskylde eller starte diskusjoner når jeg står der med hunden min. For de som er interessert i en forklaring, vil jeg derfor skrive litt om hva jeg tenker rundt temaet.
Jeg vil ikke påstå at jeg aldri har straffet dyrene mine, for det har jeg gjort og det kommer jeg dessverre antakelig til å gjøre igjen. I frustrasjon og manglende kunnskap om bedre måter å løse et problem på, i redsel hvis farlige situasjoner har oppstått (med tanke på 500 kg. hest), og også etter velmente råd fra mange mennesker som har lengre fartstid enn meg innenfor trening av hest og hund. Det jeg håper og tror at jeg aldri kommer til å gjøre mer, er å benytte meg av planlagte straffemetoder for å løse et problem, og forhåpentligvis har jeg etterhvert trent meg selv godt nok til å ta ut frustrasjon på annet vis. En ting som er skummelt med straff er nemlig at det forsterker strafferens atferd. Gosjameg, så deilig det kan være å få utløp for egen frustrasjon! Ofte blir man lurt til å tro at det virker, nettopp fordi atferden som straffes noen ganger forsvinner der og da. Men gode resultater på lang sikt? Nope.
Forsterkning og straff har en ting til felles. Begge deler har MIDLERTIDIG effekt. Det betyr at man med jevne mellomrom må henholdsvis straffe og forsterke atferden for å opprettholde et varig resultat. Når man så vet en del om bivirkningene av disse prosedyrene, blir valget i mine øyne ganske enkelt.
Forsterkning av atferd har en bivirkning – man får mer atferd. Hallelujah! Da gjelder det å forme og styre atferden dit man ønsker. Det kan selvfølgelig oppleves masete inntil det skjer.
Positiv straff har en rekke uønskete bivirkninger i treningssammenheng - blant disse er redsel, aggresjon, passivitet og unngåelsesatferd. Det har også vist seg at det individet som blir utsatt for straff, har en tendens til å straffe andre individer. Den som straffes lærer dessuten bare hva den ikke skal gjøre, men ingenting om hva som er ønsket atferd.
Morten Egtvedt i Canis skriver: “Det er ikke bare selve straffen som er det verste for hunden, men å gå rundt å være redd for å bli straffet. Selv om du bare straffer hunden hardt noen ganger, vil hunden deretter alltid være redd for å bli straffet, og det er dette som nedsetter hundens livskvalitet.” Godt sagt! Det er bare å kjenne på egne erfaringer for å kunne sette seg inn i hvordan det føles. Selv mister jeg all tillitt og unngår mennesker som utsetter meg for straff. Dyrene mine, de har ingen andre steder å dra. Det gir vel en forklaring til de som mener at man godt kan straffe litt, bare man passer på å rose og belønne masse etterpå. En hestetrener jeg har stor respekt for, sa en gang til meg: “For hver gang du straffer hesten din, får du det tilbake i form av uønsket atferd på minst tre andre områder.” Jeg tror jaggu at han hadde rett i det.
I løpet av mange år med trening av hest og minst like mange kurs, lærte jeg at man ikke skal ta alt en instruktør sier for god fisk. Jeg vil aldri mer ta med hesten min på et kurs, der jeg ikke vet på forhånd eksakt hva slags treningsfilosofi instruktøren står for. Fytti katta så dårlig samvittighet jeg har når jeg tenker på hva jeg har utsatt hestene mine for! Min eneste unnskyldning er at jeg visste ikke bedre. Men nå vet jeg bedre. Og nå vet jeg også at det er ikke farlig å si: “Det der vil jeg ikke gjøre med hunden/hesten min.” Jeg har tross alt betalt en tusenlapp eller to for å delta på kurset. Kursleder kan bli fornærmet og komme til å tro at jeg trekker alle dennes kunnskaper i tvil, men hva så? Jeg har i alle fall god samvittighet overfor dyret mitt når jeg reiser hjem for dagen. Vi ønsker vel alle å hele tiden finne mer effektive metoder? Selv om jeg ikke vil benytte meg av alle råd jeg får, lærer jeg noe nyttig av de fleste instruktører og hunde- og hesteeiere jeg møter.
På skolen fikk jeg et verktøy for å sortere de rådene jeg mottok. Det er de presise definisjonene av positiv/negativ forsterkning og positiv/negativ straff. Jeg skal ikke trøtte leseren med disse. De finner man i alle bøker som omhandler læringspsykologi og anvendt atferdsanalyse. Jeg vil bare nevne at trusler (f.eks. et skarpt “nei!”) og det som mange kaller for “nødvendige korreksjoner” er en presentasjon av betingede eller ubetingede aversive stimuli og derfor positiv straff (evt. negativ forsterkning). B. F. Skinner mente at man må definere straffing uten å stille krav til effekten av straffingen. Han var opptatt av de uheldige bivirkningene straff medfører og advarte sterkt mot langtidskonsekvenser av å benytte straff.
Jeg har flere ganger hørt ting som “hesten din er bare full av faen” eller ”hunden min viser meg finger’n”. Disse utsagnene skal dermed rettferdiggjøre straff av dyrets atferd. Jeg påstår at dette bare er uttrykk for å plassere skylden for dårlig trening hos andre enn seg selv. En god trener tar ansvar for relasjonen og legger aldri skylden på eleven når han eller hun mislykkes i å nå målet. Dyr er ikke fulle av faen og de lyver heller ikke. De er rett og slett ikke skapt sånn. De gjør det de gjør for å oppnå en gode eller unngå et ubehag. Punktum. Er det ikke derfor vi blir så inderlig glad i dem? De er dønn ærlige!
Jeg ønsker ikke med dette å rette noen stygg pekefinger mot alle som anvender straff eller har anvendt straff. Som sagt, jeg er en av dem og det er dessverre menneskelig å ty til straff når man selv er underlagt aversive forsterkningsbetingelser. Det som er viktig er at man blir klar over konsekvensene av hva man gjør, er bevisst på egen atferd og stadig søker ny kunnskap for å bli en bedre trener. Jeg forventer å bli tatt på alvor for mitt valg, når jeg mener at positiv straff verken vil gi meg lydigere hunder eller hester.
P.S. På Canis’ sider finner man forslag til løsning av alle tenkelige og utenkelige problemer uten aversivt innhold. 
Jeg kunne ikke vært mer enig…
For det første vil ikke hunden lære det riktige ved straff, den vil etterhvert skjønne hva den skal unngå men ikke hva den bør gjøre ISTEDETFOR. For det andre forbinder den raskt eierens tilstedeværelse med ubehaget, og oppfatter at den kan gjøre de “gale” tingene så lenge eieren ikke er der og kan straffe. For det tredje er det vanskelig å straffe i nøyaktig rette øyeblikk, og dermed skjønner ikke hunden hva den har gjort feil. Tillitsforholdet mellom hund og eier kan fort bli ødelagt på den måten.
F.eks når jeg gikk tur i går kveld begynte en annen hund å bjeffe voldsomt mot min når vi passerte. Min svarte også med bjeffing men jeg klarte å lokke henne bestemt med meg. Når hun gikk fint framover og så på MEG og ikke den andre hunden, roste jeg henne. Akkurat samtidig hørte jeg at den andre hundeeieren kjeftet på hunden sin, selv om denne på det tidspunkt var ferdig med den ulydige oppførselen og egentlig burde hatt oppmuntring siden den gikk bort fra situasjonen.. Stakkars hund må ha blitt veldig forvirret, den fikk kjeft når den bjeffet og dro i båndet, OG når den slappet av og gikk fint!
For det fjerde, og det synes jeg er noe av det viktigste, så reagerer hunder instinktivt og vet ikke at vi rare mennesker kategoriserer èn type oppførsel som bra og èn som dårlig. Hvis hunden bjeffer når det ringer på døren f.eks, er det ofte for å varsle. Skal man kjefte på en hund som bare vil varsle om en situasjon? Den ville isåfall ikke skjønne noe. Kanskje hadde den stoppet å bjeffe, men den hadde ikke forstått hvofor. Det man bør gjøre istedetfor er å vise hunden på forskjellige måter at det ikke er noen GRUNN til å varsle.
Saken er altså at man må kurere sykdommen og ikke bare symptomene. Og den eneste måten å gjøre det på er å forklare hunden hva den faktisk skal gjøre, siden hunder ikke har innsikt i våre tanker og idèer om “rett og galt”.
Det er en hel masse andre argumenter jeg kunne skriblet ned, men jeg tror nok du kjenner til dem
Jeg bare rives med av emnet..
Hovedargumentet, om at hunder skal trives og leve harmonisk og trygt med en stødig og snill eier, er for selvsagt til at jeg gidder å nevne i et av punktene
Det er mer krevende å anvende forsterkning enn straff. Straff anvendes når en uakseptabel atferd forekommer. Når nye og kompliserte handlinger skal etableres må forsterkere brukes for å bygge element etter element. Forsterkningsprosedyrer stiller store krav til presisjon og tilbakeholdning av forsterkere. Det er nemlig lett å feilforsterke atferd selv om treneren er svært oppmerksom og kjenner sitt dyr ut og inn. Når et komplisert handlingsmønster er etablert i repertoaret, vil mer naturlige konsekvenser kunne opprettholde selv de mest sammensatte handlingene.
Når en hund for eksempel har lært å klatre over et høyt plankegjerde vil den vellykkede handlingen muliggjøre videre handlinger. Dersom hunden ikke kommer over gjerdet med en gang vil den måtte starte på nytt. Hunder og andre dyr vil ikke kunne bedømme sine handlinger som vellykkede eller mislykkede, men konsekvensen av å lykkes er mer forsterkende enn å måtte prøve en gang til. En mislykket handling leder derfor til at forsterkerne for vellykket handling utsettes. Utsetting av forsterker er en subtil form for straff som alle gode trenere selvsagt benytter.
Jeg jobber med å arrangere forsterkningsbetingelser for menneskers atferd, men grunnprinsippene for å kontrollere atferd hos dyr og mennesker er trolig veldig like. Når vi kaller en stimulus en forsterker, må vi være klar over at vi baserer oss på en hypotese. Grundige analyser vil kunne lede til mer spissfindige forklaringer på hvorfor vellykkede handlinger vil kunne utkonkurrere mislykkede handlinger.
Din forsiktighet med å anvende straff er jeg helt enig i. Straff bør ikke planlagt anvendes før ulike metoder med bruk av positiv forsterkning er uttømt. Straff er på en måte en dyrisk metode. Dyr kontrollerer ofte andre dyrs atferd med straff. Dyr kan ikke planlagt bygge stein på stein for å nå et mål.
Vennlig hilsen psykolog Arild Gladmann Karlsen