Kan man overdrive apportering? Generalisering er bra, er det ikke? 
I min lykkerus over å ha lært Giga å apportere, har vi det siste året trent på dette i mange varianter. Apportering har derfor blitt en av de atferdene han tilbyr først, har jeg oppdaget nå. En liten dose frustrasjon, og han begynner straks å se seg om etter noe å hente. “Nå skjønner jeg ingenting. Hm, er det noe her som kan bæres? Da pleier Ingerid å bli så glad!” Så hvorfor gjorde han det ikke i feltet i dag? Var det fordi det var gjenstander som ikke var våre? (“Du skal ikke stjele” er det visst noe som heter).
Forrige dagen hentet han havrebøttene i luftegården som vanlig. Jeg ventet på å få lukket døren til stallen, mens Giga spiste opp brødskalken sin. “Kom da!”, sa jeg. Giga kikket på meg, tok øverste bøtte fra stabelen, og løp med den forbi meg ut i luftegården til det stedet der han nettopp hadde hentet bøtten. Han stod der med bøtten i munnen et par sekunder, før han glad og fornøyd leverte den en gang til. Og fikk selvfølgelig mer brød… Smart hund, ikke sant?
Inspirert av et medlem i hundeklubben, ville jeg prøve å lære han et triks. Jeg valgte å få han til å ligge på siden. Etter noen repetisjoner, fikk han det nesten til, men spratt så opp fra liggende. Han så seg rundt og hentet peisblåseren (!) til meg. “Takk og takk, flink hund! Du får en pølsebit for den, men kanskje vi kan fortsette med det vi holdt på med?”
Etter et par rep til, legger han seg over på siden uten hjelp. Så bra! Han spretter opp igjen, går bort til stuebordet og tar det første og beste han finner. En avis. Vi bytter igjen. Jeg er da tom for godbiter, og går ut for å finne fler. Og der kommer han jammen etter meg med en avis til!
Det går ikke alltid som planlagt. “Lek død” og “rull rundt” endte opp i “hent avisen”, men det er kanskje like greit…
