Vi har snust på agility

Vi reiste til Gjøvik for å trene sammen med en gjeng med klikkerentusiaster, blant andre noen av dem vi går på kurs sammen med. Det var veldig hyggelig og jeg fikk trent med begge hundene. Det var en forholdsvis liten hall og mange hunder på en gang, derfor benyttet jeg sjansen til å teste noen øvelser med masse forstyrrelser.

Det var satt opp agilityhindere i hallen, så Gabi og jeg fikk prøvd dette for første gang. Til slutt kunne jeg sende henne gjennom tunnelen og dekket og over møne og balansebom, og det så ut som hun syntes det var veldig gøy. Trente også fri ved fot mellom alle hinderne og hundene. Jeg var veldig fornøyd med henne - det var mye forstyrrelser i forhold til hva vi vanligvis har. 

 img_0013.jpg

“Er det plass til sånne som oss inni her, tror du?!”

Se bloggen til Kari-Anne for flere bilder. Og her er en videosnutt.

For Giga sin del ble det mest miljøtrening og han oppførte seg eksemplarisk. Ikke noe kjekkas i dag. Supert! Godbitene satt løst. Sånn litt etterpåklok, skulle jeg ha avsluttet lenge før. Det er ikke alltid så greit å se når det er nok. Han blir mye fortere sliten enn Gabi.

Jeg hadde faktisk en treningsplan i dag, men den ble forkastet. Prøvde i stedet ut litt av hvert, så det ble nok ikke særlig effektiv trening. Helt toppers var det allikevel å få anledning til å trene på et fremmed sted med fremmede hunder. Det er glimrende med tanke på konkurranser. Ikke minst for min egen del, siden jeg alltid bekymrer meg for at hundene plutselig skal bli helt bajaser i sånne situasjoner.   

PS. Gabi er frisk som en fisk :-)

Offentliggjort i: on mars 7, 2008 at 5:17 pm Kommentarer (2)
Tags: ,

En sterk påminnelse

Jeg skulle avgårde med hundene på kurs i kveld. Med dårlig tid og armene fulle av utstyr, slapp jeg dem ut døra. Jeg hørte det kom en bil, så jeg ropte derfor på hundene for å være helt sikker på at de ikke gikk ut i veien. Jeg trodde Gabi var bak min bil, men hun hadde allerede rukket å finne noe interessant på andre siden av veien. Hun bråsnur på min innkalling og blir truffet av bilen på vei tilbake. Jeg ser for meg øyeblikket i sakte film om og om igjen. Helt forferdelig. Og jeg kjenner følelsen da det går opp for meg hvilken stor tabbe jeg har gjort og at jeg ikke har noen mulighet til å rette opp feilen. 

Det smalt, Gabi pep og rullet bortover bakken. Så kom hun til meg og så både forvirret og skremt ut, men like hel. Etter å ha beklaget til sjåføren og forsikret denne om at vedkommende ikke på noen måte var å klandre for ulykken, reiste jeg til veterinæren for en sjekk. Han kunne heller ikke se at Gabi var skadet, så jeg ble noen hakk roligere. Nå, over fem timer senere, er hun fortsatt seg selv og viser ingen tegn til smerte når jeg kjenner på henne. Jeg krysser fingrene og håper at hun slapp med skrekken og kanskje noen blåmerker. Gjett hvem som får ligge i sengen min i natt.

Offentliggjort i: on mars 4, 2008 at 9:47 pm Skriv en kommentar
Tags: