Jeg skulle avgårde med hundene på kurs i kveld. Med dårlig tid og armene fulle av utstyr, slapp jeg dem ut døra. Jeg hørte det kom en bil, så jeg ropte derfor på hundene for å være helt sikker på at de ikke gikk ut i veien. Jeg trodde Gabi var bak min bil, men hun hadde allerede rukket å finne noe interessant på andre siden av veien. Hun bråsnur på min innkalling og blir truffet av bilen på vei tilbake. Jeg ser for meg øyeblikket i sakte film om og om igjen. Helt forferdelig. Og jeg kjenner følelsen da det går opp for meg hvilken stor tabbe jeg har gjort og at jeg ikke har noen mulighet til å rette opp feilen.
Det smalt, Gabi pep og rullet bortover bakken. Så kom hun til meg og så både forvirret og skremt ut, men like hel. Etter å ha beklaget til sjåføren og forsikret denne om at vedkommende ikke på noen måte var å klandre for ulykken, reiste jeg til veterinæren for en sjekk. Han kunne heller ikke se at Gabi var skadet, så jeg ble noen hakk roligere. Nå, over fem timer senere, er hun fortsatt seg selv og viser ingen tegn til smerte når jeg kjenner på henne. Jeg krysser fingrene og håper at hun slapp med skrekken og kanskje noen blåmerker. Gjett hvem som får ligge i sengen min i natt.
