To hester omplasseres

Jeg kan dessverre ikke ha hestene mine lenger og ønsker å finne et godt hjem til dem. Send en mail til ingerid@freeway.no.

 

Hestene har nå fått et nytt hjem. Takk for alle henvendelser!

Vi er fortsatt her!

Ser at min siste oppdatering var i november da Gabi klarte opprykket til Lp II. Hundetrening har det ikke blitt så alvorlig mye av siden da, men det har skjedd store ting her.

Vi fikk en nydelig datter 4. februar! Jeg har derfor hatt andre prioriteringer en stund, men dyrene blir selvfølgelig tatt vare på.

Giga og Gabi var en uke på kennel i forbindelse med sykehusoppholdet og hjemkomsten. Tusen takk til Anne på Ringerike Hundesenter som var villig til å ta dem i mot på bare et par timers varsel! Giga har vist tendenser til å ta sin oppgave som “storebror” alvorlig. Da en god venninne skulle flytte barnevognen, stillte han seg i veien og bjeffet. Et par andre episoder får meg også til å lure på hva hundene egentlig tenker og forstår. Godt er det i hvertfall at det fungerer så bra.

Giga gikk som tidligere nevnt på kortison for å holde allergien i sjakk. Det var fæle greier, som gjorde han ekstremt glupsk og tørst. Han stjal mat ut av hendene på oss, og på det verste måtte jeg opp to ganger i løpet av natten fordi Giga måtte ut og tisse. Jeg gjør derfor et forsøk nå med immunterapi fra Dr. Baddaky AS. Dvs. at de har fremstillt en “vaksine” ut ifra en blodprøve som ble tatt av han. Jeg setter sprøyter med denne “vaksinen” etter et program som varer i 7 måneder og deretter skal evalueres. Foreløpig ser det bra ut, så jeg krysser fingrene for at dette kan hjelpe gutten min. Etter at jeg sluttet å gi han kortison har han begynt å tygge maten sin igjen. Han er ganske pjusk i pelsen, men har det tydeligvis mye bedre.

Var en liten ridetur på Lendar i går og det var gøy. Hestene har dessverre ikke blitt ridd siden jeg ble gravid, men de går ute og får mer enn nok mat. Håper å få ridd mer utover våren , for her er det fantastiske turmuligheter rett utenfor stuevinduet.

Til slutt vil jeg gratulere Vigdis og Tillie med et kjempebra resultat og opprykk til Lp II ! Flinke jenter, det!

Godt nytt år!

Nyttårsaften gikk smertefritt for vår del, og jeg håper at våre firbente venner rundt omkring kom gjennom kvelden uten store traumer. Gabi boffet et par ganger da det begynte å smelle ute, men det var ikke verre enn at begge hundene lå rett ut og slappet av kvart over tolv mens rakettene smalt. Hestene sto inne i stallen med lyset på og radio på full guffe. De vandret noe rundt i boksene sine med oppspillte øyne, men gomlet fornøyde da de fikk gulerøtter.

Jeg sier ja takk og tusen takk til innføring av begrensninger på fyrverkeri. Selv har jeg bare fire dyr å bekymre meg for, og tenker på alle dem som har store flokker med husdyr. Det er jo ganske vanlig å ha både hester og kyr på utegang. Hvis de blåser gjennom gjerder i panikk er det fort gjort å få skader.

Vi er i gang med trening igjen. Har startet på innkalling med stå. Bruker avstandsbelønning på Giga. Da må jeg ha hjelp av en person som kan fjerne godbitene hvis han prøver å “jukse”, så det begrenser seg hvor ofte vi får trent på denne øvelsen. Han har hittil kommet i gallopp hver gang, noe som forundrer meg, men som selvfølgelig er veldig bra. Jeg venter på at han snart vil teste ut om trav funker like greit.

Ellers er planen å starte Gabi i februar og da må vi henge i og trene masse fremover. I dag var det nesten ingenting som fungerte. Hun virket ukonsentrert og usikker. Forhåpentligvis p.g.a. nytt sted med forstyrrelser, men det gir ingen god følelse å se henne sånn. Et annet problem er at jeg faktisk ikke ser henne når hun går fri ved fot. Dette skyldes mitt manglende sidesyn på venstre øye kombinert med liten hund. Jeg har ikke tenkt over det før siste stevne, da jeg mistet henne i en helomvending og visste ikke om hun fulgte etter meg eller hadde løpt ut av ringen! Har foreløpig ingen anelse om hvordan jeg skal løse dette. Om ikke annet, så er det jo et godt argument for å ha flere store, hårete, siklende Nuffer i fremtiden.

Her er to som ble glade for julegavene sine!  :

2. juledag i skogen

Hm, på tur med Lendar!? Skeptisk…

Svett brøytemannskap

Stallgutten

Vakker frøken

God jul alle sammen!

Nå er det vakkert ute! Kulda har dempet treningsiveren, men for en flott vinter det er. Herlig å slippe regn og is. Med snøen så kommer hvert år det samme problemet med strøm på hestegjerdet. Eller mangel på sådan. Ikke forstår jeg hvordan, men Viktor vet med en eneste gang når strømmen er borte og da klatrer han ut mellom trådene. Dette er et godt eksempel på at straff bare virker så lenge muligheten for straff er tilstede.

Hver morgen møter jeg nå Viktor på trappa eller ute på gårdsplassen. Heldigvis går han ikke langt unna og han kommer når jeg roper. Han er nesten mer lydig på innkalling enn hundene. Her er et bilde av den loddne skurken:

Ellers så håper jeg at det er noen som vil trene sammen med oss i romjula. Inntil da, ha en riktig koselig jul!

Barfothester

I dag har vi hatt besøk av en barfot-trimmer, som har gått over begge hestene. Hestene har vært skoløse i et par år nå og jeg har raspet de selv. Naboen, som er hovslager, har sett etter at ikke det har vært helt gæærn’t, men det var fint å få en spesialist til å gjøre det. Lærerikt var det også!

Jeg hadde visst ikke gjort så mye galt, men han mente at Lendar kan bli kvitt hovsprekkene på frembeina sine etterhvert. Hovsprekkene har vært konstante siden jeg kjøpte Lendar, så jeg har ikke brydd meg noe særlig om det. Det er jo toppers om han kan få enda bedre høver!

Til alle som vurderer å ta av skoene på hestene, så er min erfaring bare positiv. Viktor har fått utrolig sterke og fine høver etter at jeg sluttet med sko. Han var en hest som ble sårbeint etter en uke, hvis han gikk uten. Høvene skallet av så det nesten var umulig å finne feste til søm. Han var øm og nektet å gå på hardt underlag den første tiden jeg hadde han. Det var så ille at jeg tok han med til Veterinærhøyskolen for å sjekke om han hadde vært forfangen eller noe sånt, men de fant ikke noe galt. Han ble deretter skodd med gummisko noen år og det hjalp en del.

Nå skjer det uhyre sjeldent at det går skall av høvene hans. Jeg ser ingen tegn til såre høver og han ømmer ikke lenger. Jeg syns at hestene har minst like bra feste på snø barfot, som de hadde med broddsko. Det eneste problemet er holkeføre, men da husker jeg at det var ikke alltid så greit med sko heller. Jeg har derfor gjerdet inn en liten luftegård, som er helt flat, til bruk de dagene det er is på bakken. Der er det lettere å få strødd. Ellers er jeg “allergisk” mot asfalt og rir nesten bare på skogsstier. Et alternativ er å bruke boots de få dagene i året det er nødvendig.

Det er mulig at travhester og hester som drar tungt (kanefart) trenger bedre feste, men til mitt bruk er det helt unødvendig med sko. Naturen har aldri født hester med sko på beina, så jeg er overbevist om at dette må være mye bedre for dem. En annen fordel er at jeg slipper å være avhengig av hovslagere, fordi jeg kan gjøre jobben selv.

Om straff og sånn…

Jeg føler av og til at jeg må forsvare hvorfor jeg ikke vil straffe hundene mine når jeg trener dem. Jeg stusser hver gang det skjer. Burde det ikke heller vært sånn at de som velger å bruke straff i treningssammenheng skulle gi noen gode grunner for dette? Vitenskapelig forskning har gitt oss mange svar på hvordan forsterkning og straff virker på atferd. Etterhvert har jeg lært at det har ingen hensikt å forklare, unnskylde eller starte diskusjoner når jeg står der med hunden min. For de som er interessert i en forklaring, vil jeg derfor skrive litt om hva jeg tenker rundt temaet.

Jeg vil ikke påstå at jeg aldri har straffet dyrene mine, for det har jeg gjort og det kommer jeg dessverre antakelig til å gjøre igjen. I frustrasjon og manglende kunnskap om bedre måter å løse et problem på, i redsel hvis farlige situasjoner har oppstått (med tanke på 500 kg. hest), og også etter velmente råd fra mange mennesker som har lengre fartstid enn meg innenfor trening av hest og hund. Det jeg håper og tror at jeg aldri kommer til å gjøre mer, er å benytte meg av planlagte straffemetoder for å løse et problem, og forhåpentligvis har jeg etterhvert trent meg selv godt nok til å ta ut frustrasjon på annet vis. En ting som er skummelt med straff er nemlig at det forsterker strafferens atferd. Gosjameg, så deilig det kan være å få utløp for egen frustrasjon! Ofte blir man lurt til å tro at det virker, nettopp fordi atferden som straffes noen ganger forsvinner der og da. Men gode resultater på lang sikt? Nope.

Forsterkning og straff har en ting til felles. Begge deler har MIDLERTIDIG effekt. Det betyr at man med jevne mellomrom må henholdsvis straffe og forsterke atferden for å opprettholde et varig resultat. Når man så vet en del om bivirkningene av disse prosedyrene, blir valget i mine øyne ganske enkelt.

Forsterkning av atferd har en bivirkning – man får mer atferd. Hallelujah! Da gjelder det å forme og styre atferden dit man ønsker. Det kan selvfølgelig oppleves masete inntil det skjer.

Positiv straff har en rekke uønskete bivirkninger i treningssammenheng - blant disse er redsel, aggresjon, passivitet og unngåelsesatferd. Det har også vist seg at det individet som blir utsatt for straff, har en tendens til å straffe andre individer. Den som straffes lærer dessuten bare hva den ikke skal gjøre, men ingenting om hva som er ønsket atferd.

Morten Egtvedt i Canis skriver: “Det er ikke bare selve straffen som er det verste for hunden, men å gå rundt å være redd for å bli straffet. Selv om du bare straffer hunden hardt noen ganger, vil hunden deretter alltid være redd for å bli straffet, og det er dette som nedsetter hundens livskvalitet.” Godt sagt! Det er bare å kjenne på egne erfaringer for å kunne sette seg inn i hvordan det føles. Selv mister jeg all tillitt og unngår mennesker som utsetter meg for straff. Dyrene mine, de har ingen andre steder å dra. Det gir vel en forklaring til de som mener at man godt kan straffe litt, bare man passer på å rose og belønne masse etterpå. En hestetrener jeg har stor respekt for, sa en gang til meg: “For hver gang du straffer hesten din, får du det tilbake i form av uønsket atferd på minst tre andre områder.” Jeg tror jaggu at han hadde rett i det.

I løpet av mange år med trening av hest og minst like mange kurs, lærte jeg at man ikke skal ta alt en instruktør sier for god fisk. Jeg vil aldri mer ta med hesten min på et kurs, der jeg ikke vet på forhånd eksakt hva slags treningsfilosofi instruktøren står for. Fytti katta så dårlig samvittighet jeg har når jeg tenker på hva jeg har utsatt hestene mine for! Min eneste unnskyldning er at jeg visste ikke bedre. Men nå vet jeg bedre. Og nå vet jeg også at det er ikke farlig å si: “Det der vil jeg ikke gjøre med hunden/hesten min.” Jeg har tross alt betalt en tusenlapp eller to for å delta på kurset. Kursleder kan bli fornærmet og komme til å tro at jeg trekker alle dennes kunnskaper i tvil, men hva så? Jeg har i alle fall god samvittighet overfor dyret mitt når jeg reiser hjem for dagen. Vi ønsker vel alle å hele tiden finne mer effektive metoder? Selv om jeg ikke vil benytte meg av alle råd jeg får, lærer jeg noe nyttig av de fleste instruktører og hunde- og hesteeiere jeg møter.

På skolen fikk jeg et verktøy for å sortere de rådene jeg mottok. Det er de presise definisjonene av positiv/negativ forsterkning og positiv/negativ straff. Jeg skal ikke trøtte leseren med disse. De finner man i alle bøker som omhandler læringspsykologi og anvendt atferdsanalyse. Jeg vil bare nevne at trusler (f.eks. et skarpt “nei!”) og det som mange kaller for “nødvendige korreksjoner” er en presentasjon av betingede eller ubetingede aversive stimuli og derfor positiv straff (evt. negativ forsterkning). B. F. Skinner mente at man må definere straffing uten å stille krav til effekten av straffingen. Han var opptatt av de uheldige bivirkningene straff medfører og advarte sterkt mot langtidskonsekvenser av å benytte straff.

Jeg har flere ganger hørt ting som “hesten din er bare full av faen” eller ”hunden min viser meg finger’n”. Disse utsagnene skal dermed rettferdiggjøre straff av dyrets atferd. Jeg påstår at dette bare er uttrykk for å plassere skylden for dårlig trening hos andre enn seg selv. En god trener tar ansvar for relasjonen og legger aldri skylden på eleven når han eller hun mislykkes i å nå målet. Dyr er ikke fulle av faen og de lyver heller ikke. De er rett og slett ikke skapt sånn. De gjør det de gjør for å oppnå en gode eller unngå et ubehag. Punktum. Er det ikke derfor vi blir så inderlig glad i dem? De er dønn ærlige!

Jeg ønsker ikke med dette å rette noen stygg pekefinger mot alle som anvender straff eller har anvendt straff. Som sagt, jeg er en av dem og det er dessverre menneskelig å ty til straff når man selv er underlagt aversive forsterkningsbetingelser. Det som er viktig er at man blir klar over konsekvensene av hva man gjør, er bevisst på egen atferd og stadig søker ny kunnskap for å bli en bedre trener. Jeg forventer å bli tatt på alvor for mitt valg, når jeg mener at positiv straff verken vil gi meg lydigere hunder eller hester.

P.S. På Canis’ sider finner man forslag til løsning av alle tenkelige og utenkelige problemer uten aversivt innhold.

Ridetur og fri v/fot

Hadde en herlig ridetur på Viktor i dag i over to timer. Perfekt temperatur for dyrene nå om høsten. Hundene oppførte seg eksemplarisk, bortsett fra de første 100 meterne. Da er de stressa og vet ikke helt hva de skal gjøre. Gabi hoppet foran Viktor og bjeffet veldig i starten. Viktor jaget henne vekk et par ganger og da gikk resten av turen knirkefritt.

Giga har et bittelite Border Collie gen når det gjelder hestene. Han prøver å samle de i luftegården og liker ikke at de gallopperer rundt. Det kostet han et røket leddbånd for et par år siden, med påfølgende operasjon, gips og rolig opptrening. Han ble heldigvis helt bra igjen. På tur har han hele tiden fokus på Viktor og bjeffer hvis Viktor stopper og står stille for lenge. Jeg ber han gå bak før vi går videre og det ser ut til å fungere. Det ble mange godbiter på de flinke hundene, og det er helt klart morsommere å ri når de ikke lager trøbbel.

Og ja da, vi har trent noen økter med fri ved fot i dag! Begge kommer frivillig i utgangsstilling fra alle retninger. Trente holdt, fokus og helomvendinger. Gabi er jo en del kjappere enn Giga, men han kommer seg. Må trene noen dager til her hjemme og så tenkte jeg å ta noen byturer. Det skal bli bra dette…

Møte med elg

Jeg våknet opp til en nydelig høstdag og det fristet med en ridetur. Jeg ladet lommene med godbiter,  for det er lenge siden hundene har vært med på ridetur og de trenger fortsatt trening i dette. Giga hopper opp for å gi hestene våte kyss på mulen, noe hestene ikke setter pris på, så dermed oppstår språkproblemer og potensielt farlige situasjoner.

Det er ikke lett å trene to hunder og en hest på én gang, men jeg forsøker å belønne hundene når de sitter og venter.  På ridetur belønner jeg når de går pent bak hesten og ikke bjeffer.

Giga var overraskende rolig i dag, men Gabi hoppet rundt og bjeffet en del. Hun har ikke vært med så mange ganger enda, så jeg regner med at det vil gå over når hun blir tryggere i situasjonen. Jeg fulgte Viktors eksempel – fullstendig ignorering. Han vet at han er totalt overlegen og behøver ikke å bry seg med sånne “skruller”.

Det var herlig å sitte på hesteryggen igjen. Å være ute i skogen på den måten med tre dyr er verdens beste terapi.

Plutselig hørte jeg at det knaket i noen busker og der, ca. 15 meter foran oss, reiste en elg seg og jogget innover i skogen. Gabi hoppet opp og ned mens hun bjeffet, men løp ikke etter den. Giga snuste i været og holdt seg på siden av Viktor. Flinke hunder! Fint å få testet sånne situasjoner.

Jeg har tidligere hatt flere opplevelser med elg på nært hold når jeg er ute og rir. Det virker som at de ikke er like vaktsomme når det kommer en hest. En gang møtte jeg en hel flokk, og en sværing midt i veien hadde ikke planer om å slippe oss forbi med det første. Vi talte opptil 8 dyr som av og til beitet på jordene i Maridalen. Jeg måtte veive med armene og rope høyt, før de flyttet seg.

En annen gang red jeg ut fra en sti og inn på en grusvei, og vi kom dermed brått på et ungt dyr. Viktor fortsatte mot den, for han vil gjerne hilse på alle som ligner littegrann på han selv. Jeg stoppet Viktor, da jeg ikke var helt sikker på om elgen var like sosialt anlagt. De stirret på hverandre en stund, før Viktor senket hodet og nappet gress i veikanten. På hestespråket betyr det noe sånt som: “Jeg er ikke farlig! Se her, jeg bare står og spiser litt.” Og elgen gjorde det samme. Husker at jeg følte meg litt utenfor denne konversasjonen og lurte på hvor lenge de hadde tenkt å stå der og småprate. Etterhvert gikk elgen ut i grøftekanten og vi kunne passere ganske nære. Det er da jeg tenker at neste gang – da skal jeg i hverfall ha med fotoapparat!

Veterinærbesøk

Jeg benyttet fridagen i dag til en tur hos veterinæren. Urinprøve av Gabi viste urinveisinfeksjon. Hun har de siste dagene både tisset inne og skvettet hyppig ute. 

Giga har fått soppinfeksjon i ørene, trolig etter den siste antibiotikakuren. Han er flink til å si fra om dette. Han kryper opp i sengen min om natten, hvor han ligger og stirrer på meg samtidig som han rister på ørene. Jeg våkner av “flapp, flapp, flapp”, noe som betyr at jeg er pent nødt til å stå opp og rense ørene hans. Etterpå legger han seg på gulvet med et fornøyd sukk og snorker videre. Det kaller jeg god kommunikasjon! I tillegg har han hatt mye guffe i øynene de siste ukene. Vi kom hjem med et lite apotek, og det skal bli godt å forhåpentligvis bli kvitt små og store plager.

Vi har vært ganske flinke til å trene i det siste. Går for tiden på klikkerkurs i regi av Canis og det er rågøy!

Ellers har hestene kommet hjem fra sommerbeite. Viktor ser ut som en julegris og Lendar er heller ikke av den slanke sorten. Naboen som skulle kjøre dem hjem for meg, uttrykte bekymring for om vi kanskje måtte kjøre to turer, men de gikk heldigvis akkurat i bredden. Jeg spurte forøvrig den samme naboen i våres om han visste om et beite til leie. Han kikket en stund på hestene i luftegården, før han dro litt på det og sa: “Tja, det bør vel helst være asfaltert de første fjorten dagene, det da…?”

Jeg rasper høver så rygg og armer verker, og sender samtidig noen tanker fulle av beundring til alle hovslagere som orker å leve av dette.

Må også benytte anledningen til å gratulere masse med seier i klasse I til Inger Lise og Mira! De startet i Kongsberg på lørdag. Dyktige jenter!